Preken av Thomas Wagle for nyttårsaften 2020.
Nyttårsaften er en dag for å se tilbake på året som har gått og framover mot året som kommer.
2020 har vært et tungt år: I 9 måneder har vi nå levd med en pandemi. Og selv om dødstallene heldigvis er forholdsvis lave, i hvert fall i Norge, så har dette viruset lammet samfunnet vårt på så mange måter. Mange har blitt syke, bedrifter har gått konkurs og antallet arbeidsledige er nesten doblet. Men det verste har kanskje vært den sosiale isolasjonen som har vært nødvendig under koronaen. Jeg tenker særlig på de gamle på sykehjemmene som ikke kunne få besøk av sine nærmeste på flere måneder i vår. Jeg tenker på alle de som akkurat har feiret jul alene av frykt for smitte. Vi er mange som lengter etter å kunne ta en kaffe etter gudstjenesten eller en øl på pub’en, ta hverandre i hendene og gi hverandre en klem. Sånn som vi gjorde før! På en vanlig nyttårsaften er jeg ofte opptatt av nyttårsforsetter, som f.eks. at jeg må begynne å trene mer og sånne små ting. I år er tankene på et helt annet plan: Når får vi tilbake livene våre? Når kan vi igjen få være sammen og puste fritt? Når blir det normalt igjen? Det er ikke godt å si. Selv om vaksinene har begynt å komme er alt fremdeles så usikkert.
Midt inn i denne usikkerheten er det dagens tekster taler til oss. Vakre og gode tekster, fulle av håp. Fra Jeremia hørte vi: For jeg vet hvilke tanker jeg har med dere, sier Herren, fredstanker og ikke ulykkestanker. Jeg vil gi dere fremtid og håp. For de som har gått mye i Snarøya kirke er dette et kjent og kjært sitat, for det har stått skrevet på veggen i gangen nede i årevis, og hver gang jeg har sett det har jeg tenkt at det er så fint. Fint er også verset som vi hørte fra Johannesevangeliet: Fred etterlater jeg dere. Min fred gir jeg dere, ikke den fred som verden gir. La ikke hjertet bli grepet av angst og motløshet.
Jeg vet ikke hvordan det er med dere, men jeg trengte å høre disse ordene nå. Ordene om fred, fremtid og håp. Likevel merker jeg at skeptikeren i meg får lyst til å protestere. Er ikke dette vel optimistiske ord. Vil 2021 virkelig bli et år fylt av fred, fremtid og håp. Hva med pandemien – den er ikke over, og hva med alle krigene, terroren, miljøødeleggelsene som fortsetter selv om koronanen tar all spalteplassen, og hva med naturkatastrofene som kommer til å skje, sånn som det forferdelige kvikkleireraset nå på Gjerdrum? Eller for å ta det helt ned på det individuelle plan – hva med helseplagene våre, utfordringer våre i ulike relasjoner, ensomhet, psysiske problemer og alt det andre vi strever med? Blir noe av dette borte med disse vakre ordene. Nei? Livet vil nok være like komplisert, like fantastisk og kanskje like vanskelig i året som kommer som det var i 2020. Kristendommen er ikke noe quickfix som løser alle våre problemer. Men likevel gjør disse ordene en stor forskjell, i hvert fall for meg. Hvorfor det? Fordi det kristne håpet handler om noe mer enn optimisme. Det går så mye dypere. Optimisme forsvinner fort når ting ikke går slik vi håper. Men det radikale kristne håpet forsvinner ikke. Nei, tvert imot så forteller mange om hvordan det kristne håpet nettopp var det som bar når alt annet raknet. Kristendommen er ikke en livsfjern religion som lover gull og grønne skoger og et liv uten problemer og smerte! Nei, kristendommen er fortellingen om Gud som går sammen med oss i alt hva livet kaster på oss av både gleder og sorger. Et av de sterkeste bildene på dette må være barnet i krybben som vi feirer nå i denne juletiden: Gud som ble vår bror og som deler våre kår. Vi kjenner ham som Jesus, men han kalles også Immanuel som betyr Gud med oss. Han er grunnen til at vi fortsetter å håpe selv når optimismen har dårlig kår.
I dagens evangelietekst er det ikke håpet som er tema, men fred. Jesus sier: Fred etterlater jeg dere. Min fred gir jeg dere, ikke den fred som verden gir. Hva betyr det at Jesu fred er annerledes enn den fred som verden gir? Kanskje er det litt på samme måte som med det kristne håpet som altså er mer enn optimisme: Jesu fred må være noe mer enn bare fravær av krig og konflikt. Det er ikke identisk med et liv i harmoni. Jesu fred er en fred som man tvert imot kan kjenne midt i det komplekse livet der også krigen og konfliktene og alt det vanskelige har sin plass. Fred midt i krigen med andre ord. Det er virkelig en annen fred enn det verden gir! Men hva slags fred er dette? Jeg vet ikke, men det må være en fred som stikker dypere. En fred i hjertet. En grunnleggende tillit til at alt vil bli bra selv når det ser helt mørkt ut. Å legge sitt liv i Guds hender, er det noe som heter. Kanskje har du hørt folk si dette i møte med sykdom eller andre vanskelige utfordringer i livet. Kanskje har du sagt det selv? Da tror jeg du vet noe om hva slags fred Jesus snakker om her.
Om under 7 timer er 2020 over. Det er kanskje like greit! Hvordan 2021 blir vet ingen. Men det vi vet er Guds drømmer for oss. For jeg vet hvilke tanker jeg har med dere, fredstanker og ikke ulykkestanker. Jeg vil gi dere fremtid og håp. For meg er disse ordene mer enn vakre. Det er sterke ord som er gode å ha med på veien når vi snart skal gå inn i et nytt år.
Jeg ønsker dere alle et riktig godt nytt!
Ære være Faderen og Sønnen og Den hellige ånd, som var, er og blir én sann Gud fra evighet og til evighet. Amen.